Glansbilder av det gode livet på landet

Kronikk av Tommy Sørbø

Foto: Dag Jenssen

«Stein i lomma» handler om det som skjedde da et amerikansk filmselskap skulle spille inn en feelgod-film i Seljord med verdenskjente filmstjerner og lokale statister. Det hele fortalt av de to statistene Torgeir og Jonny, som spiller hele fjorten ulike roller i dette rørende, komiske og triste skuespillet av Marie Jones, som har gått sin seiersgang over store deler av verden.

«Stein i lomma» viser oss hvor grunnleggende det er for oss mennesker å fortelle hverandre historier, og at virkemidlene ikke trenger være så kompliserte. Dette er noe vi trenger å bli minnet om i en tid, der skjermene våre ser ut til å overta mer og mer av det å fortelle hverandre ansikt til ansikt.

I Marie Jones´ originalmanus var handlingen lagt til en liten irsk landsby. I vår bearbeidelse ble det altså Seljord, men konflikten er den samme: Nemlig hvordan en majoritetskultur representert ved et kommersielt filmteam utnytter en minoritetskultur, i dette tilfelle filmens statister, som for det meste hører hjemme i bygda.

Det er den romantiske forestillingen om livet på landet som noe sunt, ekte og naturlig filmfolkene vet å spille på. Mens de selv fremstiller seg som urbane, liberale og kultiverte, representerer bygda og bygdefolket noe eksotisk, uskyldsrent og naivt. En subtil form for undertrykkelse som blir dobbelt ironisk ved at statistene nærmest mot sin vilje blir tvunget til å gå inn i rollene som sine forfedres fargerike, men akk så enfoldige bønder, samt det faktum at filmen utgir seg for nettopp å handle om bøndenes frihetskamp. 

Dramatikeren Marie Jones er irsk, og spiller i sitt stykke på den enorme kommersielle suksess som tradisjonell irsk kultur, folkemusikk, landsbyidyll og folkeliv har fått gjennom blant annet spillefilmer, tv-serier, mote og populærkultur over hele den vestlige verden, og at storsamfunnets fascinasjon og utnyttelse av det irske på mange måter er basert på en stereotypi.

Ironisk nok var det nettopp denne forestillingen om det gode livet på landet som var med var med på å legitimere kravet om nasjonal selvstendighet. Et krav som ikke ble innfridd før i 1949 da Irland omsider ble fri fra England. Historisk sett har Telemark spilt en liknende rolle i den norske nasjonsbyggingen.

Og ikke minst, hvor menneskene levde i harmoni med naturen, historien og hverandre på en helt annen måte enn i byene.

Da jeg leste manuset til «Stein i lomma» første gang kom jeg til å tenke på den måten mange billedkunstnere dyrket Telemark på til langt utpå 1960-tallet. For malere som Henrik Sørensen, Dagfinn Werenskiold, Harald Kihle og Kai Fjell var Telemark like mye en tilstand, et gemytt og en holdning, som et geografisk sted.

Henrik Sørensen mente å finne impulser i Telemarkskulturen helt til antikkens Hellas, impulser som den mer urbane europeiske og akademiske kunsttradisjonen hadde glemt eller oversett, og som han og flere av hans kunstnerkolleger så det sin oppgave å finne tilbake til.

Telemarkstabburet hadde for eksempel de samme proporsjonene som antikkens greske templer, hevdet han, og i folkekunsten fant han en urnorsk koloritt, som samtidskunsten kunne bygge videre på. Han og flere andre arbeidet sammen med lokale håndverkere for å utsmykke gamle kirker, og var svært opptatt av å ta vare på de gamle håndverkstradisjonene.

Hvordan dette foregikk i praksis vet jeg lite om, men jeg vil vel tro at en lokal rosemaler, finsnekker eller tømrer fra Åmotsdal må ha vært temmelig starstrcuked overfor å møte en kunstner, som på den tiden var nesten like berømt som Edvard Munch.

Kanskje følte de det litt samme måte som Torgeir eller Jonny, når de i «Stein i lomma» plutselig står ansikt til ansikt med en verdenskjent filmstjerne, som ydmykt uttrykker sin beundring for den lokale kulturen og naturen, og ønsker å lære seg dialekten, slik at filmen kan bli mest mulig autentisk. Men som i praksis kun er ute etter å spille på klisjeen om det gode liv på landet for på den måten å skaffe seg nok en personlig suksess.

Eller var det kanskje heller sånn, at en utdøende provinsiell kultur fikk mer selvtillit på grunn av interessen fra storsamfunnet, og at tradisjoner som ellers hadde blitt borte faktisk ble bevart for ettertiden?

Jeg spør slik, ikke fordi plottet i «Stein i lomma» er lite troverdig, men fordi vi i lys av dagens postkoloniale teorier har en tendens til å stemple majoritetskulturens utnytting av minoritetskulturer som kulturell appropriasjon, der det tas som gitt at offeret alltid er minoritetskulturen. Ofte er det nok slik, men ikke alltid.

Det hender faktisk at en majoritetskulturs fokus på en minoritetskultur virker frigjørende på minoritetskulturen. At det som i første omgang kan se ut som en ren utnyttelse, også kan bidra til å skape stolthet og selvsikkerhet omkring egen kultur, historie og livsmønster.

Nasjonalromantikkens mange glansbilder av det gode livet på landet kan nok mange ganger fremstå som ufrivillige komisk, men i det lange løp innebar denne oppmerksomheten på den norske bonde også en større interesse for bøndenes livsvilkår og politiske rettigheter, som til syvende og sist var med på å inkorporere dem i den nye nasjonalstaten som etter hvert vokste fram.

Uten dermed sagt at oppmerksomhet alltid er en garanti for rettigheter, det viser den måten storsamfunnet har behandlet samer, kvener og tatere på nesten fram til dags dato.

For selv om Torgeir og Jonny sammen med resten av bygdefolket føler seg overkjørt og utnyttet av Hollywood og kommersen, så er jo selve teaterstykket nettopp en kjærlighetserklæring til varmen, solidariteten, medfølelsen og alt det ujålete og ærlige i lokalmiljøet.

Det er dette som til slutt går av med seieren, ikke overfor filmfolkene kanskje, men overfor oss som publikum. Og som i stykkets siste scene omsider får filmfreakerne Jonny og Torgeir på sporet av den historien de bestemmer seg for å fortelle. Og dét i en film som skal begynne med kuer, fabler Jonny: «Digre dryppende siklende kuer. Jur, haler, romper, rett i fleisen.» «Fisande, gomlande, dritande… møande», svarer Torgeir. Og vi skjønner at dette kommer til å bli en litt annen film enn den klisjefylte amerikaniserte søtsuppa filmteamet holder på å koke sammen.

Til slutt vil jeg komme med et personlig eksempel på hva stereotypiske oppfatninger av «de andre» kan innebære. Så lar jeg det være opptil andre å avgjøre om dette representerer noe positivt eller negativt:

«Hva er det der oppe?», spurte jeg morfaren min. Jeg var åtte år og satt ved kjøkkenvinduet hjemme og pekte på de blå åsene bak Skien.

«Det er Telemarken», svarte han.

«Telemarken?» Jeg måtte smake på ordet. Det smakte helt annerledes enn Telemark. Telemark var fylket vi bodde i, det hadde noe med geografi å gjøre. I Telemark var det byer, bygder og veier, og bodde folk som liknet på oss.

Telemarken derimot var et høytidelig, fjernt, utilgjengelig og jomfruelig sted, der folk fremdeles gikk omkring i bunad, sang folkeviser, spilte fele og fortalte hverandre eventyr. En villmark som selv nå ikke var helt utforsket, fjell som ennå ikke var besteget og skoger med tusser og troll, der ingen noen gang hadde satt sin fot.

Trodde jeg på det?

Ja, og nei. Jeg ville gjerne tro på det, fordi bestefaren min var en gammel, klok og nesten magisk skikkelse i mitt liv, som hadde opplevd en verden så ulik min, at det hørtes ut som et eventyr når han fortalte om den. Samtidig visste jeg at om jeg dro opp dit og traff på dyr som kunne snakke, prinsesser ingen kunne målbinde og troll som syntes det luktet kristenmanns blod av meg, så ville tatt første bussen hjem.